Cornwall 2013

Herlige Cornwall

Buss fraktet oss fra Hurum lørdag morgen til Gardermoen, hvor Turid Omland tok imot oss med reisedokumenter. Elektronisk innsjekking – en utfordring for de fleste, spesielt de med pass som liksom ikke helt passer. Underbemannet betjening i utsjekking og kontroll. Fint flyvær med glimt av London under landing.

London Heathrow, også langsiktig. Omlegging, lavbemanning, uendelige køer og forvirring om ulike varianter av pass. Flyreiser blir bare mer og mer tidkrevende og frustrerende.

Omsider satt vi trygt forvart i bussen til Olav, denne trygge og sjarmerende veteranen på europeiske turveier.

Cornwall01

Lang og langsom ferd i rushtidskø gjennom London og Westminster langs Themsen utover til West End og Tower Bridge, hvor en forsinket buffet ventet på det avgjort utmerkede hotellet. Det ble heller lite tid eller energi til flere utsvevelser den kvelden, så The Tower Hotel ble vår siste stopp.

Søndag morgen, etter en bugnende frokost med varm og kald mat og godt utvalg av frukt, ble vi presentert for en garvet og kunnskapsrik norskfødt guide, som loset Olav og oss gjennom romernes første anlegg langs Themsen, Westminster City, Parlamentet, Big Ben, Westminster Abbey, rundt Knightsbridge og Buckingham Palace, Royal Albert Hall, Trafalgar Square, over flere av broene, forbi London Eye og Tate/kunstmuseene, teaterdistriktet, avisdistriktet, finansdistriktet, og  endogtil distriktet hvor en usalig bakerlærling forårsaket den store brannen som ødela store deler av de eldste bydelene i London. Guiden bodde i en forstad og kunne det aller meste om hvordan man kommer seg rundt i London. I tillegg var hun et oppkomme av historiske, kulturelle, idrettslige, etniske og politiske detaljer, ispedd personlige synspunkter av stor interesse.

Etter sightseeingen hadde vi tid til rådighet, og en favorittplass var seilbåthavnen bak hotellet. Sluse og vippebro tillot ganske store båter å ligge der, og den lille lagunen var omkranset av brune puber og spennende spisesteder.

Middag i italiensk restaurant i anden etage i et kronglete trafikalt farvann, noe Olav tok på sparket. Han kjørte til og med ekstravending for å hente forsinket medreisende inn i hjorden. Maten smakte velkrydret og spennende, og betjeningen var oppmerksom og tjenestevillig.

Cornwall02

Søndag morgen med deilig frokost vel innabords, entret vi ekvipasjen for nye opplevelser, først oppover elven til Kew Gardens. Kew Gardens og nabobyen Richmond har i generasjoner vært steder hvor Londonere har tilbragt helger og ferier. Med utmerket reisemulighet via elvebåter og tubeforbindelse er stedene lett tilgjengelige for fattig og rik, og de svære områdene i Kew Gardens har rom for rekreasjonssøkende i hopetall. I tillegg til skoger, plener, småsjøer og turstier gjennom sjeldne vekster og temalandskap med spennende byggverk, finnes Palmehuset og Konservatoriet med unike samlinger av planter, med shoppingmuligheter, aktivitetssenter for barn, spisesteder, og et minitog som frakter reisende rundt i hagen. Togføreren er en forhenværende jagerpilot med inngående kjennskap til hele parkens fasiliteter og severdigheter. Lettfattelig og greit. Noe for alle.

Nær Salisbury ligger Stonehenge. Den mystiske ringen av steinblokker, fraktet med uvisst hvilke teknikker fra et ukjent antall steinbrudd, ligger på en bakketopp. Det er bare tillatt å gå rundt steinringen i ærbødig avstand, og ikke alle deltakere prioriterte å løse billett for å komme tilnærmet nær kolossene. Området var nøye overvåket av trost og ravner som håpet på smuler av turistenes is- og snacksforfriskninger. Grunnet trafikk-kork valgte Olav å forlate motorveien og kjøre en trivelig omvei, gjennom idylliske landsbyer og mil på mil med beitemarker for smått og stort fe, til Bristol, hvor hotellet Future Inns ventet oss med makelige rom og varm mat i Jazzkjelleren. Maten var varm nok og riktig god, men kokken kunne vel med fordel ha unt oss en litt rikeligere kvote. Sultne nordmenn hadde han ikke helt tatt høyde for. Ett ostekakestykke pr. deltaker til dessert var også i underkant trøst for mange.

Hotellet lå for så vidt i kort gangavstand fra den idylliske gamlebyen i Bristol, men mellom gammelt sentrum og hotellet lå et gedigent kjøpesenter med over 250 butikker, tallrike spisesteder, eget torg med underholdning og noe for enhver smak. Det er egentlig heller tvilsomt om noen kom seg så langt som gjennom handleparadiset til gamlebyen.

Frokosten var som gode engelske frokoster er: brød, smør, litegrann syltetøy, ost og salami, og hauger med varmretter: pølser, baconrashes, stekte egg, kjøttboller og alt en engelskmann kan ønske seg. Pluss noen få hermetiske mandariner i en bolle.

Cornwall03

Søndag gikk ferden til den romerskanlagte byen Bath. Det store, mer enn to tusen år gamle romerbadet, er en hovedattraksjon, men man blir også fort betatt av de godt bevarte bygatene hvor kulturminner står i kø. Rike engelskmenn fartet til Bath for rekreasjon i luksusomgivelser. Nå er byen en etablert universitetsby. Fin skobutikk med utmerkede herresko, kunne vi konstatere.

Neste stopp, Wells, er en av Englands minste byer og ligger i grevskapet Somerset. Middelaldersk katedralby med bispesete som ble opprettet i år 909. Byen Glastonbury markedsfører seg i henhold til sagnet om at Josef og unge Jesus en gang skal ha besøkt byen og at den Hellige Gral har sitt hvilested der. Klosteret mistenkes for å ha fabrikkert sagnet for å trekke pilgrimer og skaffe seg tiltrengte midler. Fine små byer, begge to, med trange landsbygater fulle av aktiviteter, severdige kirke-/klosterruiner, og med et rikt utvalg vannhull for tørste turister.

Jazzkjelleren hadde øket vår tildelte middagsrasjon den kvelden, men fortsatt kun ett ostekakestykke på hver. Smakelig mat, da, for all del.

Så satte vi ut neste morgen over Bodmin Moor, hvor Kong Arthurs sverd påstås å ligge skjult. Den samme herr Arthur er legendarisk knyttet til festningen Tintagel Castle, hvor ruinene kan iakttas på avstand eller visiteres etter en kortere spasertur. Tintagel var en virkelig inntagende liten by. Værbitt på kanten av Atlanterhavet, lav småhusbebyggelse pyntet med kratt av hortensia i alle varianter som overalt i Cornwall, et bedårende lite hotell inne i byen og et større på litt avstand, restauranter med hauger av fish’n chips og mye annet godt (øl og vin, blant annet), og et merkelig bittelite hjemmebakeri hvor innehaversken smilte, nikket, bukket, skravlet, og hadde glidd rett inn i Faulty Towers uten rehearsal. En Land Rover tok et helt uforsvarlig antall passasjerer i lasterommet ned til stranden, hvor man kunne dyppe tærne i havet, og hvor man påtraff et Drammens-par som hadde leid seg en bil og cruiset på måfå omkring i Cornwall.

Neste leirplass for påfølgende to netter: Porth/Newquay The Sand Resort. Newquay er sjø og strand og en knøttliten by – dog med egen flyplass. Det kan den nok trenge, for der er badeturismen i høysetet, og på hotellet, som sist år ble kåret til Europas mest barnevennlige resort, var prosentvis belegg av turister så tydelig tyskrettet at alle skilt, beskjeder og menyer var tospråklige: engelsk og tysk. Hotellet var tydelig bygd i flere faser, med utallige trapper og ganger i alle retninger, og med allslags aktivitetsmuligheter, spill- og lekerom, inn- og utvendig svømmebasseng, mikrogolf og turmuligheter. Kveldsunderholdning var heller ikke uteglemt: i en halvmørk salong satt en mann med gitar og sang riktig så vakkert for et sterkt begrenset publikum. Rommene kunne vært mer omhyggelig renholdt, men ellers bra nok med unntak for to uheldige deltakere, som fikk lite trivelig innkvartering, og som slapp ut overtrykket ved å trave rundt i den fine hekklabyrinten i hagen, hvor bare to lattermilde hoder seilte omkring over hekk-kanten. Middagene ble avviklet under en smule forvirring hvor man ikke kunne stole helt på at det man fikk var det man bestilte. Den som kom ett minutt for tidlig til frokost, fikk fy-på-lanken og beskjed om å vente på klarsignal. Fin havregrøt. Betjeningen var ung, smilende og ytterst serviceinnstilt. Assistanse med romlokalisering og bagasjehåndtering var rask og villig. Den store bukten i Newquay ga oss vårt første klare inntrykk av tidevannets enorme høydeforskjell.

Cornwall04

Land’s End og St. Ives var våre neste reisemål. Turen ut til Land’s End kan ikke beskrives, den må bare oppleves. Trange, ulendte veier med bratte bakker, hårnålsvinger og tette husklynger i veikanten før terrenget åpner seg til lyngvokste heier hvor MontBretia vokser vilt og forblåste dyr beiter på markene. Ute på kanten av de høye og stupbratte klippene ligger Englands ytterste spisested og kiosk mot syd-vest. En stor velkomsthall inneholder salgsvarer, toiletter og informasjon i bøtter og spann. Utenfor ligger et par værbitte hvite bygninger med restaurant og souvenirer, og utenfor der ligger forrevne klipper hvor utallige skip har møtt sin undergang, noen ganger hjulpet av sjørøvere som lagret sine bytter i de naturlige hulene i klippeveggene. Fyret ute på et av skjærene fikk akkurat forsyninger ned fra helikopter mens vi var der. Antagelig byggematerialer for vedlikehold. Man føler litt ydmykhet over storheten i landskapet og havet og anelsen om hva som har funnet sted på og rundt denne klippekanten. Videre. Ikke lett å finne plass til en turbuss i St. Ives. Vi myldret ut og gjennom de spennende smågatene og smugene ned til den enorme bukten hvor småbåtene lå som fisk på land i lavvannet. Mye trasking og titting på de utallige spisestedene langs havnen før endelig valg mellom Fish’n chips eller andre lekkerheter. At lekre krabbesmørbrød på menyen var utsolgt, er bare klart bevis for at kun nyfanget råvare ble tilberedt til kundene. Mens folket nøt sin sjømat med tilbehør, begynte tidevannet å sige innover og løfte opp båt for båt.

Cornwall05

Ny dag, nye forventninger. St. Austell (av innbyggerne kalt «Snozzle») var utilgjengelig for turbiler. Olav måtte losse oss på en stor fellesparkering, hvor vi tok shuttlebusser ned til sjøen i den store bukten. Etter å ha ruslet litt omkring i gatene i spredt formasjon, fikk vi lyst til å utforske den elegante kirken. Omforladels’. Stengt på fredager. Rådville prøvde vi å komme inn i nærmeste pub, men innehaversken påpekte at vi var en halvtime for tidlig ute. Hun hadde ikke lov til å åpne før klokken elleve. Slukøret var vi i ferd med å gå videre, da hennes kompanjong sopte oss inn i lokalet under motto Never say no to a customer. Den tjente han på. Et ett-roms museum med kasjott var tilgjengelig i huset ved siden av. Ingen höjdare, men interessant nok. Landskapet er et kaolindistrikt, store dagbrudd med utvinning av chinaclay for eksport, til porselensproduksjon, men også til bruk som fargetilsetning i gipsplater og lettbetong. Samt papir, tekstiler og farmasøytiske produkter. Været, som hadde vært på vår side under hele turen, truet med overraskelser på veien videre til det gigantiske forskningsprosjektet Eden, The Living Theatre of Plants and People. Et dagbrudd, fremdeles i drift med mekaniske/elektroniske arbeidere, bygget opp til en global hage med vyer om å utforske hvordan mennesker kan arbeide sammen og med naturen for å skape en bedre verden. Shuttler fraktet besøkende fra parkering/bussholdeplass ned til de forskjellige domene som inneholder tropiske planter og en sommerfuglsamling. Domene er omgitt av parkområde med et tallrikt mangfold av planter og arter, grundig beskrevet med hensyn på opprinnelse og bruksområde. Hagene er utstyrt med illustrasjoner, skulpturer og skrekkeksempler på skader menneskene utsetter natur og miljø for. Det selges egenproduserte matvarer, og inntektene går tilbake til prosjektet. En kabelbane tvers over hele området gir muligheter for å lufte håret dersom du liker fart og utsikt og ikke lider av høydeskrekk. Prosjektet baserer seg på idealisme og ønske om å bevisstgjøre verden på farer og muligheter.

Cornwall06

Ny dag. Retning London med innlagte hvilepauser. Bournemouth, engelskmenns feriedrøm. Og det kan vi forstå. Fra bussholdeplassen hvor Olav måtte droppe oss gikk stier gjennom en enorm og vakker park forbi spektakulære blomsterterrasser ned til Piren og omliggende forlystelsesområde. Et tivoli i bunnen av parken var smekkfullt av barnefamilier på lørdagsutflukt. Folk overalt – på Piren, på spisestedene, i parken, i gatene og på strendene, lykkelige i det varme været. På veien tilbake til bussholdeplassen fant vi store fuglebur hvor et ukjent antall varianter av papegøyer, undulater kanarifugler, perlehøns og altmuligrart var samlet for å promotere organisasjonsvirksomhet til fuglenes bevarelse. Eller noe sånt.

The Copthorne Hotel, Slough-Winsor bød på staselige værelser (med innlagt vann og HEISER) og utsikt til Winsor Castle. Siden Union Jack vaiet over slottet, vet vi at HRH dronning Elizabeth var til stede der bak murene, men hun kontaktet oss ikke. Heller ikke besøkte vi den nærliggende veddeløpsbanen Ascot, hvor damene har kleskode: usannsynlige hatter. Buffeten på kvelden var helt grei. Betjeningen var ukonsentrert på grunn av et større selskap i en annen sal, så påfylling av fat var tilfeldig, grønnsaker hadde så vidt vært nedom kokevannet, og kjellermesteren kom først med rødvinen da middagen var fortært. Men sånt hever vi oss da over, må vite. Uformell takkfornå høytidelighet før sengetid. God frokost før Olav og samboeren, som hadde dukket opp fra fastlandet, lastet oss inn for siste frakt til flyplassen.

Heathrow slapp oss lettere ut enn inn. Taxfree shopping og hyggelige spisesteder fordrev tiden før flyreisen. Og så er det Gardermoen igjen, da, kilometervis av korridorer og trapper, avskjed med Turid, rask taxfree og bagasjehenting, før en noe drøy venting på den siste delen av hjemreisen, bussturen til Hurum.

Cornwall07

Slitne men såre fornøyet. Hodet fullt av opplevelser. All ære til de turansvarlige. Vi takker for strålende reisefølge på en ytterst vellykket tur, og nærer de beste forhåpninger til turer som kan komme.

—————————————————-

Stor takk til Jenny Stokke for en grundig og fornøyelig reisebeskrivelse, både fra reisevenner og fra de som snylteleser beretningen, – og fra Historielaget.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *