Wien – Bratislava 2015

Ut, vil vi, ut …

WienTirsdag den 15. september ble vi nøstet opp i tur og orden, fra Spikkestadbakkene via Klokkarstua, rundt Tofte og til Sætre. T H Liens Turistbusser ved vognføreren Johnny Strand – som viste seg å være oppvokst på Tofte – og reiselederen Wolfgang Müller, ønsket oss velkommen om bord.

Bilder fra turen ser du her.

Reiselederen innså ganske raskt at det fantes intet behov for å aktivisere denne gruppen. Det klarer vi selv. Som en barnehage på tur eller en barnebursdag. Ikke ørenslyd. Hardt å komme til orde.

Fra Hjortnæs kaia om bord i Color Majestic. De innvendige lugarene var luftige og bra. De som liker vindu med utsikt, kunne oppgradere. Reiseleder geleidet inn til den overdådige lunsjbuffeten klokken 13:30. En tur i «melkebutikken» etter litt Jägermeister og munngodt. Kanskje en myserunde i gågaten. Avslappet aften med show, pianobar, dekk 15, eller kanskje den rolige jazzbaren i kroken.

Onsdag morgen klokken 10:00 fra Kiel begynte lengdeløpet, 600,9 km transportetappe på A1. Forbi Hamburg og Hannover med noen rastestopp. Videre forbi Kassel og Fulda. Vi er etterhvert fullbefarne på tyske og østerrikske toilettrutiner og har alltid noen cent i lommen. Lange strekninger med liten utsikt på motorvei, men gode glimt innimellom av rike skoglandskap, enorme dyrkede marker og pittoreske små dorf’er.

Post Hotel i Würtsburg hadde velkomment gode senger i greie og velstelte rom. Sen middag som smakte riktig godt. En deilig suppe, hønebryst med grønnsaker og potetkroketter, og hjemmelaget is med hermetiske plommer. Og så, ny morgen. Opp og hopp. Grei frokostbuffe inntatt i all hast før tidlig avreise klokken 09:00 med 600,1 kilometer reiserute foran oss.

Vognføreren hadde et skift med mye fysisk aktivitet. Friske spaserturer fra herberge til biloppstillingsplass, men like blid og tålmodig, selv da nyheter fra Norge avslørte at flomvann holdt renhold på kjellergulvet i heimen.

Reiselederen viser seg å ha meget høyt utviklede telepatiske ferdigheter. Sender og mottar på alle frekvenser. Fanger opp den minste vibe. Uvurderlig for den som skal holde orden på en skokk som spriker i alle retninger.

Østerrike byr på spennende landskap i mange variasjoner. Fjell, vakre skoger, marker fulle av solsikker og alle slags nyttevekster. Borger, slott, kirker, landsbyer. Enorme områder med energiproduksjon ved solceller og skoger av vindmøller. Forbi Linz og Melk. Digre og effektive rasteplasser med mye godt å by på. Begynner å bli forsynt med bussreise nå.

Hotell Prinz Eugen. Stilig resepsjon. Effektiv concergier. To raske heiser som flyttet gjestene mellom de åtte etasjene. Nydelige, plettfrie rom med safe, hårføner og plenty kontakter for lading av telefoner og nettbrett. Gode senger.

Enestående hyggelig og imøtekommende værelsesbetjening. Døll bartender. Lite språkmektig, ukyndig i bargjøremål og enda dårligere i valutaforståelse/pengeveksling.

Men middagene i kjellerlokalene var avgjort morsomme. To fryktløse servitører i fykende tempo og ustoppelig humør betjente 48 sultne middagsgjester etter allerbeste evne. Bukser uten seler: bare en ekstra utfordring.

I tillegg til det vanlige tilbudet på øl og vin, fantes også en ikke-fullgjæret vin – Sturm. Utmerket når man først trives med øl- og vinprodukter hvor gjæringen er avbrutt. Frisk og smakelig.

Første aften: purreløksuppe, kjempeporsjon ekte wienerschnitzel og pommes frittes. Salat ved siden. Sachertorte. Andre aften: nudelsuppe, ris og kyllingbryst med sjampinjongsaus, mørk sjokoladekake.

Frokostene var ryddig anrettet i rommelige og lyse lokaler. Egg passe hardkokt, varm mat, godt utvalg av brødprodukter, vanlig utvalg av pålegg, syltetøy og frokostblandinger. Kaffekanne på hvert bord. Oppmerksom og hyggelig betjening.

Den indiskfødte servitøren var en studie. Sprudlende og fornøyelig. Uforstyrrelig. Under rydding svevet et syltetøybeger fra brettet over skulderen ned på gulvet uten å knuses. Verdiget det ikke ett blikk, bare flirte bredt og ytret «good quality».

Fredag 18. september møtte den svensktalende guiden opp. Hun snakket tohundre kilometer i timen og loset oss gjennom eventyrlige Schönbrunn mens hun ramset opp samtlige regenter med deres familier gjennom århundrer. Fotografisk hukommelse? Videre sightseeing over Hofburg, keiserdomen, Stephansdomen, Rådhuset og Operaen. De som ville kunne rusle i sentrum og bli med bussen tilbake, de som ville kunne gå den halv times spaserturen tilbake til hotellet ved Hauptbahnhof. To mannlige representanter av reisefølget sjekket kvaliteten på kvartalets frisørsalong og kom ut igjen med forbedret sveis for en pris pr. hode på 15,90 Euro. Puben i kvartalet er en utmerket oase.

Slottet Belvedere ligger innen rusleavstand fra hotellet.

Lørdag 19. september åpnet dagen med utflukt til Burgenland, det ungarske Østerrike. Første stopp Klosteret Kalmer Mayerling, det tidligere jaktslottet hvor kronprins Rudolf ble funnet død etter en «ulykke» som også berørte elskerinnen Mary Vetsera. Loset inn gjennom billett/souvenirområdet, vennlig hilst med Grüss Gott. Noen nøt roen i meditasjonssalen, lys ble tent for østerriksk avdød ektefelle i minnekammeret, og noen forsøkte å sjarmere klosterkatta. En pus med en brannet drøm av en pels og spisse gaupeører. Vurderende blikk. Personlighet: se på meg, men ikke rør meg. Det enestående lille kapellet er breddfullt av glassmalerier, ornamenter, relieffer, bilder, statuer og uvurderlig møbelsnekkerhåndtverk, polert og rikt utsmykket. Prinsens bedeskammel står vendt med fronten ut i rommet så treskjærekunsten kommer til sin rett. Den påstått ikke-selvmorderlige prinsen er avbildet på en tidlig Lit-De-Parade med stor, mistenkelig, hvit bandasje tullet rundt hodet.

En gruppe sangere fra die Wiener Sängerknaben, verdens svar på Sølvguttene, var også på klostertur, dessverre uten at vi fikk se eller høre dem. Men vi parkerte da ved siden av den rikt dekorerte bussen deres.

Auf Wiedersehen.

Deretter gikk turen til Freistadt Rust. Et paradis på jorden. Et sted å oppsøke for å føle ro. Sjø med storker ved bredden og store asketrær, valnøttrær og kastanjer. Blomster av alle slag på enhver tilgjengelig flekk. Befolkning rundt 1900 sjeler bosatt på 19,99 kvadratkilometer. En by Walt Disney ville ha elsket. Bittesmå gater og plass med fortmurer, bymur, kirke og rådhus i skjønn forening med de mest innbydende vertshus og kroer. Sykler overalt. Kjempereder som enebolig eller OBOS på alle høye skorsteinspiper. Storkenes og edelvinenes by. Det ble budt på vinsmaking, som de fleste benyttet seg av. Det noteres at deltakerne på vinsmakingen virket noe lystig animert etter begivenheten. Middag på mezzaninen i en staselig gammel kro. Maten besto av suppe, gulasj eller stekespidd og kake eller pai. Deilig øl. Frodige vekster overalt. Rust sitter på netthinnen lenge etterpå.

Liten hvilepause før en innholdsrik kjøretur gjennom bygatene opp til Grinzing.

Bussen slapp oss motvillig av på feil sted, hvor en fullstendig skrekkslagen Mâitre d’ ble stilt overfor 47 sultne personer han ikke ventet. Vandre videre, forbi innbydende lokaler med feststemte køer til egentlig mål. Bussen fikk ikke parkert og måtte finne annet opphold.

Vandre videre. Heurigerabend. Opp trapper og bortover ganger til 47 antatte sitteplasser som hadde passet for pygmeer. Vi nordmenn er ganske enkelt for plasskrevende.

Vrange deltakere nektet å sitte som flaggermus på et høyloft. TAXI!!! Raskt ble det åpnet adgang til en liten sal hvor de kunne bråke uforstyrret. Det gjorde de da også.

Spennende taffel med ungarske og slovakiske spesialiteter. Knödel, Schnitzel, leverpølse, brokkoligrateng, you name it. Vin til maten. Massevis av snadder. Apfelstrudel.

Musikk entret salen. Trekkspell og fele. Repertoaret omfattet saker som C’est Si Bon, La Vie En Rose, Solveigs sang fra Peer Gynt, og diverse Strauss. Medbragt sopran foredro en intens Wien, Wien, nur Du allein til fiolinistens glødende begeistring og inspirasjon. Sterkt samspill, det der. Fela avsluttet med å dra i gang en het og stormfull Ungarsk Dans – ferdighet og temperament i målestokk med en Fritz Kreisler.

Og en riktig hyggelig liten wienervals ble det også.

Tiden går fort i godt selskap. Festen var på sitt høyeste da plötzlich, aber plötzlich, sto vognføreren med karjolen utenfor, og gruppen myldret ut baktrappen i ekspressfart som om vi nettopp hadde stukket av fra regningen.

Turen gjennom kveldsmørke Wien i regnværet var sehr gemütlich. Passasjerene var i perlehumør og reiselederen var skikkelig i slag, sprudlende vittig og full av fornøyelige innfall. Stemning i taket.

Søndag. 20 september avreise fra Wien klokken 10:00 til Bratislava. Trass i høylytte advarsler passerte vi grensen uten å se så mye som en eneste migrant. Parkerte ved Donaus bredd og ruslet mot gatekrysset over til Gamlebyen. Der sto et tomt tøffelokomitiv med fire vogner bak. Vi ville kjøre tog!!! Om vi virkelig hadde lyst til å kjøre med tøffetog? Jaaaa! Men, nei. Det ble ikke oppnådd kontakt med togfører, og toget som vi hadde gledet oss sånn til, forble ubemannet. Togselskapets økonomiske tap på 47 ganger 10 Euro sikret sparte lommepenger til oss. Noen ruslet i byen, andre ble solbrune på elvebredden. Ølfargen slo ut.

BratislavaVi fikk om bord en sjarmerende svensktalende guide med allsidig infomasjon. Klatret opp til statuen av Den Russiske Soldat og nøt utsikten fra borgen utover byen. Deretter gikk en gruppe rundtur i gamlebyen , mens de sårbente slappet av med en øl

Demonstrasjonen «For livet» fylte alle plasser, gater og kroker. Hele Slovakia var på bena. Så overveldende antall unger at de måtte ha hyret inn ekstra statister. Krysse gaten var en kamp og en strid, og guiden kjempet en tapper kamp sammen med reiselederen for å holde hjorden samlet. Det er ellers ikke så enkelt. Gruppen har en skummel og snikende tilbøyelighet til å flyte ut og velge sine avvikende veier. Men finner alltid tilbake til sine.

Å høre guiden over folkebrølet var et B-moment som få lyktes med. Men én av oss klarer alltid å posisjonere seg under haken på guiden og få med seg det essensielle som så fordeles til alles beste.

Klokken 18:00 middag på Zirkel. Tydelig prestisjested. Disiplinerte mannskaper serverte etter hvert en fyldig potetsuppe med posjert egg, som var et rikelig måltid i seg selv, fylt kalkunbryst med potetgrateng og tyttebærsaus, og Kaiserschmarrn med bringebærsaus. Ho-ho, derifra skulle ingen gå sulten.

Siden restaurantens navn betyr flosshatt, fikk vi en performance ved reiseleder med partner: Dancing in the Top Hat, like Fred Astaire. Rask retur til pensjonatet.

Mandag og hjemreisedag. Avgang Wien klokken 09:00 på tur til München via Deggendorf og Lanshut og flyet hjem.

Flyreise: Fartsetappe. Dårlig tid ved ankomst til den omfangsrike flyplassen i München.

Kun én betjent av en lang rekke innsjekkingsskranker. Myndig grep av reiseleder forårsaket noe fortgang ved at nok en skranke ble gjort tilgjengelig. Kappløp med tiden gjennom uoppnåelige shopping og taxfree områder inn på SAS-flyet.

En av deltakerne hadde utstyrt seg med omfangsrik fatle, og ble derfor fraktet fyrstelig i egen ekvipasje rundt på flyplassene. Utrolig hva folk finner på for å slippe å gå.

Enda dårligere tid på Kastrup for å forsere den uendelig lange veien til B10-utgangen og ut i ventende fly. Men, høy snittalder og varierende formkurve til tross, vi klarer det vi må.

Gott sei Dank at bagasjen var i transitt til Gardermoen, hvor vi alle gjenfant våre uskadde eiendeler og samlet oss rundt reiseleder for videre befordring til respektive avstigningsplasser eller avskjed for egenvalgt hjemreise.

Før avreisen var mange skeptiske med hensyn på antallet timer som skulle tilbringes i buss. Vi fikk endringer i programmet, og vi hadde hodene fulle av nyhetsmeldinger om migranter som flommet gjennom Østerrike og Tyskland og tilgrensende områder. Det er lurt å tvile litt på forhånd, for da går alt så meget bedre.

Og bra har det vært. Mye opplevelse for pengene.

Tirsdag ønsket reiseledelsen velkommen til 46 ubestemmelige klienter. Mandag sa de farvel til 46 ihuga venner for livet.

Bilder fra turen ser du her.

Auf Wiedersehen!

Jenny Stokke