Tur til Sverige 2017

 Här är gudagott att vara …

av Jenny Stokke

Og det var det sannelig.

Det velkjente og høyt verdsatte radarteamet Strand/Müller tok hjertelig imot reiseklare huringer søndag morgen 17. september med kurs mot Oslofjordtunnelen. Egentlig skulle visst bussen ikke ha kunnet passere tunnelen på det aktuelle tidspunktet grunnet pålagt kjøreforbud mellom 07:00 og 09:00, men jammen feide vi igjennom, gitt.

Tid og avstand passerer fort i lystig lag. Med ett løp Nordbytunnel gikk veien om Vinterbro til E18 østover under stigende skravleaktivitet. Forventningene sto høyt i taket og ble ikke mindre etter hvert som reiseleder og vognfører overgikk hverandre i formidling av stedlige fakta og kommende høydepunkter, ispedd historier og anekdoter. Frisk allsang ledet av mannlig forsanger. Reisen over Karlstad/Örebro var fordelaktig stykket opp med nødvendige rastepauser og en lunsj. Klokken fem på ettermiddagen ble vi innlosjert på Hotel Clarion Amaranten på Kungsholmen. Sentralt og greit, passe nær vannhull og Systembolag, og overkommelig gangavstand til det meste. God tid til rask rekognosering og en forfriskning før middagen kl 19:30.

Kungsholmen

Amaranten er et lyst og trivelig hotell. Imøtekommende og blid betjening i resepsjonen. Noen ble tildelt rene suiter, mens et par enkeltrom var mindre enn en nøktern hybel for innsatte.

Heisen representerte et B-moment for uinnvidde landsens folk. Med sikte på at det skal være vanskelig for ubudne gjester å ta seg oppover i etasjene, må heisen aktiveres med et nøkkelkort, ellers går den bare tilbake til bottenvåningen. Det tok litt tid før hele busslasten var innforstått med trikset. Nedover går heisen uten ekstra tiltak.

Middagen den første kvelden var ingen höjdare. Buffet: pannekokt kylling, svartgrillet broccoli – som forresten smakte ganske brukelig, og potatismos. En fiken/sjokoladekake til dessert. Søt og tung med en konsistens som kunne ha visse likhetstrekk med kitt. Kunne med fordel hatt følge av litt krem eller fløte. De fikk nok et og annet returstykke til kjøkkenet.

Men barskapet var fylt, en liten flaske rødvin sto på skrivebordet, strykejern og hårføner fantes på plass, og det var i hvert fall såpe i en av to dispensere på badet. Badekar. Badedør med innlagt kjempeknirk. Nok stikkontakter for lading av telefoner og nettbrett. Fine madrasser. En tjukkaspute og en pute som tillot liggende positur.

Mandag frokost bød på en meget bra buffet. Til og med havregrøt for avhengige. Klokken 08:45 startet busstur rundt i byen med lokal guide, en dyktig dame med stor innsikt og allsidige kunnskaper og en sønn som studerer i Oslo.

Vi tittet på aviskvartalet, Stockholms Fleet Street, Rådhuset, Djurgården, Grönan (Gröna Lund), Skansen, Globen, Stockholms Slott, Nobelmuseet, Storkyrkan, Stortorget, Södermalms hvitløksrestaurant hvor det blant annet serveres hvitløksis (ifølge guiden spiselig, men heller ikke mer). Alle husbåtene på kanalen er et syn for seg, og vi beundret den gamle fangeanstalten fra 1800-tallet på Långholmen, nå firestjerners hotell, rangert som nr. 72 av 154 hoteller i Stockholm.

For den som var litt kjent i området for noen år siden, var det underlig å se Slussen – vanntrappen fra Östersjöen opp til Mälaren – uten den karakteristiske tårnbygningen som rommet kontrollstasjonen for slusen. For tiden et anleggsområde som har rasert et kjent trekk i bybildet.

Og Gamla Stan. Småkuperte, trange, spennende streder og smug spekket med små spisesteder og designbutikker.

Innimellom de trange, snirklete gatene finnes en liten plass med et ørlite basseng. Ved bassenget finnes Järnpojken, også kalt «Pojke som tittar på månen», en skulptur av kunstneren Liss Eriksson, reist i 1967. Skulpturen finnes på Bollhustäppan i Finske kirkens bakgård. Gutten er 15 cm høy og kjent som Sveriges minste offentlige monument. Det hender at forbipasserende ofrer penger til gutten i det lille bassenget og klapper figuren på hodet for lykke. Flere sett lue og skjerf er strikket til gutten. Sist sett i blått/hvitt. Fisking av mynter i bassenget kan føre til magaplask.

Noen av husveggene sentralt i Gamla Stan var merket med et nummer. Nummererte eiendommer var høyt forsikret, mens unummererte bygninger hadde dårlig eller ingen assuranse. Ved utbrudd av brann prioriterte Brandkåren å redde nummererte hus først etter pålegg fra forsikringsselskapene for å redusere assurandørenes tap.

Torget med steinsatt plass bød på små spesielle butikker, et bakeri som støvet mel fra ventilatoren, og interessante bygninger.

Flere hadde den utsøkte ære å få gjøre bimmelim på kongelig vis i Kungliga Slottet.

Omtrent halve busslasten hoppet av ved Vasaskeppet i Vasamuseet på Djurgården. Museet har omkring 800.000 besøkende årlig. Orlogsskipet var bestilt av kongen Gustav II Adolf i 1625 og ble sjøsatt våren 1627. Kullseilte og sank på jomfruturen 10. august 1628. Berget 24. april 1961. Skipet var feilkonstruert, overtungt og ustabilt. For høyreist, for lite rom for tilstrekkelig ballast, overlesset med tunge ornamenter og kanoner. Så majestetisk og så vakkert, men dessverre totalt seilingsudyktig. Høringer ble holdt, men ingen domfelt. Ansvarsfraskrivelser var like utbredt da som nå.

Vasaskipet, slik det fremsto før det sank. (Foto: SVT1)

Kafeen i Vasamuseet serverte utmerket lunsj i rommelige lokaler.

Noen valgte en times spasertur fra Djurgården tilbake til Amaranten. Vandringen kan ha blitt noe sinket ved at Stockholms eldste og mest berømte konditori lå langs veien. Andre foretrakk taximetoden.

Middagen dag to ble en gedigen opptur. Reisefølget fikk tildelt en egen sal, men måtte hente tallerkenen fra distribusjonsbord. Til gjengjeld besto maten av nydelig kokt torsk, grønnsaksalat, agurksalat og lekre, uskrelte, salte minipoteter. Dessert: smuldrekake à la tilslørte bondepiker med vaniljekrem. Herlig. Sirka ett hundre prosent høyning i standard fra kvelden før.

Selvforsyningskø med rundkjøring var bare delvis gjennomførbart. Vi fikk anvist kjøreretning, men stadig tok noen en snarvei og forårsaket redusert trafikkflyt.

Tirsdag 19/9. Oppstart fra Amaranten med utmerket frokost som dagen før. Hotellet var rimelig fullt med mange gjester i salen. Betjeningen var enten underbemannet eller udugelig, for da vi forlot plassene, sto to av bordene med henholdsvis 14 og 18 brukte tallerkener uten at vi så tegn til opprydding.

Rask transportetappe gjennom Huddinge 7 mil til Nynäshamn for ombordstigning i fergen til Gotland. Lunsj på fergen var for så vidt valgfritt, men i turopplegget var lagt inn kjøttboller og poteter. Helt grei mat, og god hvilemulighet i reserverte «flyseter».

Og så møtte vi Anna, guiden vår på Gotland. Godt voksen. Ved første blikk kunne hun forveksles med en veiarbeider i et asfalteringslag. Utgåtte sko, lang, svart bukse med en lett og rommelig rød tunika over, og ytterst en rød anleggsvest merket Guide på ryggen. Kort, grei sveis. Solid stokk. Hun tok oss med storm! Pensjonert lærer med kunnskaper om det meste: politikk, statsforvaltning, landbruk, industri, historie, botanikk, geologi og kultur. Språk og dialekter. Hun kunne fortelle oss at de gamle dialektene lengst nord og sør på øya inneholdt norske elementer. De sa for eksempel lue i stedet for mössa og briller i stedet for glasögon. Hun visste at gotlandske utsendinger til møter på Island oppdaget at de forsto det meste av språket. Anna er full av lakoniske kommentarer i parentes og fører et saftig språk. Hun jobber på frivillig basis med svenskopplæring til flyktninger/innvandrerbarn, og man gjør seg tanker om hvilke særsvenske gloser og uttrykk disse utvalgte blir beriket med.

Höga Klint er kalksteinsformasjoner, høye og bratte stup med overheng som brister fra tid til annen. Hvite rullesteiner under stupene. Vid utsikt. Forkrøplete, groteske furuer. Markjordbær langs stiene på forsommeren. I september tyttebær, sopp og blåbær.

Kalkjorden gjør at Gotland eksellerer i et mangfold av orkideer, liljekonvall og «blåsippor». En helt unik, storvokst variant av blåveis finnes bare på Gotland.

Så gikk vi bysafari i Visby. Gjennom smale gater kranset av bittesmå, gamle hus og overfylte blomsterhager, små grønnsakbed og roser i overflod, rundt og over murer og bueganger. Den botaniske hagen er en Kew Garden i mikroformat og uten de store konservatoriene. Hver flekk er utnyttet, og vekster som trives best i tropisk klima, var satt i jorden i svære potter beregnet på å evakuere inn vinterstid. En spennende liten skobutikk med høy kvalitet til behagelig unorske priser passerte vi på vei gjennom de rosekantede smågatene.

Tilbake på hotellet. Rommene på Clarion Visby Hotel holdt mål. Skapelige puter og ellers bra utstyr. Kylling til middag denne kvelden. Flerstjerners mat. Veldig bra. Dessert ved to middager: søte små syltetøyglass med fruktkomposisjon. Noen drinker i baren.

Samling ved frokosten. Ut på tur igjen med Anna.

Amerikanske hæravdelinger på storøvelse var synlige i bildet og medførte noen få endringer i veivalg.

Fårø, regissøren Ingmar Bergmans smultronställe, var et målområde i første omgang, og den gratis, gule riksveifergen tok oss over Fårösund. Øya er proppfull av fortidslevninger og minnesmerker. Med en liten bil, en kjølebag og litt mat kunne man lett ha fartet rundt på øya en uke uten å få med alt.

Steingjerder overalt. Høye og lave, alle rettlinjet utformet og med hellelagt topp. Trestiger for kryssing av gjerder, og smale feristoverganger med bare på håret plass til å passere med buss.

Dårlig med toalettmuligheter. Strø i skauen der det er mulig.

Den store, hvite kirken på Fårø er rikt utsmykket med vakker mørk treinnredning. Der så vi for første gang de fire små timeglassene montert ved siden av lesebrettet på prekestolen. Over den store altertavlen identifiserte reiseleder en rund plakett med jødisk opprinnelse. Hele Gotland har opp gjennom historien hatt en multireligiøs sammensetning. Historiske forståsegpåere hevder at Gotland ble kristnet av norskekongen Harald Hårfagre. Andre innvender at han hevet skatter og avgifter av øyboerne for å la være å plyndre dem. Hva han nå egentlig hadde der å gjøre.

Ingmar Bergman er gravlagt på Fårø kirkegård sammen med sin siste hustru Ingrid.

Digerhuvud må bare sees for å bli trodd. Hundremetervis med enorme rauker, steinmonolitter som med god fantasi kan minne om hva som helst. Bussen lirket seg fram på smale veier og gjennom ferister trange som et nåløye, opp mot Norsholmen og forbi Ingmar Bergmans stuga og filmsal i Dämba.

Den engelske kirkegården. Siste hvilested for 22 engelskmenn som døde av kolera. Hvordan kunne de få spadd ut graver til så mange mennesker når bakken er hard som hønn? Spett? Hakke? Anna hadde ikke noen fasit.

Den Engelske Kirkegården på Fårö.

Det hadde vært tørke i ukevis. Og så falt ustoppelig regn over lang tid. Kalkgrunnen er kompakt og slipper lite vann nedover i jordlagene. Den flate marken ble dekket av et tommetykt lag vann og en lavtvoksende flora. Poteter og korn råtnet på rot og store avlinger gikk tapt. Sauer overalt. De bruker forresten ikke ordene sau eller får. De har lam og lamunger. Både tyttebær og blåbær var tilstede, og vi fant også en vekst som hadde umiskjennelig likhet med multegress.

Vi kom til dekket bord og spiste en skikkelig delikat fårekjøtt-lunsj med godt drikke attåt i en velstelt og hvitkalket gårdsrestaurant, og senere var vi innom et lite hjemmebakeri hvor salget gikk etter selvbetjeningsprinsippet, og hvor kakene var mer enn alminnelig fristende, blant annet bittesmå grønne og sjokoladebrune «dammsugare», som svenskene kaller dem fordi fasongen minner om de gamle Hoover støvsugerne.

En stans ved Slite før vi forlot østkysten på vei til Visby. Slite er et enormt kalksteinsbrudd som forsyner sementfabrikken Cementa eid av Heidelberg Cement Group. Dagbruddet er imponerende stort, rektangulært med rettskårne kanter i to etasjer. Siden det ligger nær sjøen og i lavt terreng, kan det ikke utvikles dypere, i motsetning til dagbruddet som Historielaget besøkte i Cornwall.

Varm avskjed med Anna. På forslag om å ta henne med hjem til Norge, takket hun smilende nei.

Tilbake til basen ved 17-tiden. Her ble vi loset opp i et konferanselokale og fikk servert velsmakende laks med poteter og tilbehør.

Bra frokost igjen, og så plenty tid til å rusle rundt i Visby på egenhånd. Den praktfulle domkirken ble grundig inspisert. Restaurering av orgelet med stillaser og presenninger tok vekk litt av totalinntrykket, men flott var den. Der fant vi også de fire timeglassene på prekestolen. Ølsmaking på torget, eller tur opp til senteret på toppen, eventuelt ny sightseeing i den botaniske hagen og ned til parken. Greit å spise en lett lunsj i biblioteket og myse litt rundt omkring havneområdet fram til kl 15:00.

Nydelig fergetur tre og en halv time over til Oskarshamn, med mere köttbullar eller annen middag om bord. Det vanket dessert After Eight på bussen. Etter en times reise kom vi til First Hotell Witt i Kalmar og ble innkvartert i noen rugekasser. Hotellrommene våre var plassert i «första våningen» rundt kvartalet på innsiden av bygningen, og måtte navigeres med største smidighet. Med bagasjen omhyggelig stablet opp i hjørner (ikke noe skap) var det mulig å forsere sidelengs rundt sengen til badet og utgangsdøren. Asketisk, helt uten ekstra goder, men rent og greit. En av våre høyeste deltakere navnga rommet «Såvidt». Rom merket rengjøring ønsket forble uforstyrret, mens andre merket «Ej störas» ble redd opp og stelt.

Fredag 22. Frokosten var helt OK. Med litt stress var bussen lastet klokken 0900 for tur rundt i Kalmar med guiden, en trivelig snakkemaskin som heter Eva Marie. Smart, velkledd og velorientert. Dessverre led hun den urettferdige skjebne å «hoppe etter Wirkola», men hun gjorde absolutt det beste ut av utfordringen, og bra stilkarakter, det skal hun ha.

Fra hotellet i Södra Långgatan ble vi loset gjennom trange gater forbi historisk gamle bygninger. Vi ble vist branntårnet som er bygget om til ett-/toroms leiligheter rundt en sentral heis, Kalmar Domkyrka, Kalmar Läns Museum, Sjøfartsmuseet, Västerporten som åpnet inn til de gamle forsvarsverkene, Rotundan, Gamla kyrkogården, kunstmuseet, Stadsparken, Kalmar Slott og Slottskyrkan, Krusenstjernska Gården, Äventyrsbadet og Gamla Stan.

Og til slutt over Ölandsbron.

Vi hadde en skapelig dag på Öland, regn og dis, men stort sett opphold hver gang vi var ute av bussen. Lite kupert, langstrakt og spesiell øy. Stilige einerbusker i hærskarer pryder de grønne slettene. Kulturlandskap. Beitende buskap. Plenty hjortedyr, men de var lite synlige. Golfbaner.

Knut Gransæther i ivrig diskusjon under et stopp på Öland.

Vi kjørte forbi det avskjermete Solliden Slott, kongefamiliens feriested på Öland, og beundret Borgholm Slottsruin med mikroskopiske tusenfryd og sopp i plenen. Fyldig informasjon om vindmøller/kvärnor.

Moderne vindmølleparker lå også i landskapet. Det 41,6 meter høye fyrtårnet Långe Jan skriver seg fra 1785 og står på øyas sydligste odde. Området er et mellomlandingspunkt for trekkfugler. Ved siden av ligger Ottenby fuglereservat, og stedet bare kryr av fågelskådare.

Lunsj ble servert i et lite, avsidesliggende hus med gourmetbevertning: fläskfilet med soppsaus og salat, og lekre små salte poteter attåt. Kaffe og brune kaker med sjokoladebiter og mandler.

Til slutt et besøk i Ölands Örtagård. Ubetalelig. Anlagt etter gammel klostertradisjon. Det de ikke hadde av krydder og urter, trenger du ikke. Dessuten te av alle slag, grilltilbehør, marmelader, og snaps- /likøringredienser. Svært få forlot urtegården uten en handlepose eller to.

Tilbake til hotellet ved syttentiden. Fjørfe til middag. Eventuell barhygge på rommet.

Lørdag 23. Hjemover. Opp klokken 0630, frokost i full fart og så på plass i bussen med planmessig innlasting av bagasjen for ulike avstigninger. Pause i Värnamo på Macken med adgang til vått og tørt og toalettbesøk.

Håby. Lunsj på veikro er en risikosport. «Dagens» bød ikke på utfordringer. À la carte derimot lot vente på seg ettersom Håby setter sin ære i å servere førsteklasses retter, noe som passet dårlig ut med vognførers hjemlengsel og pålagte/avgrensede hviletid. Doggieboks en utvei.

Allsang også på hjemveien, ledet av kvinnelig forsanger. Det dukket også opp noen sjokolademinter.

Salg av forfriskninger i bussen. Jägermeisterflaskene hadde en tendens til å krympe. Utmerket ordning med handleskjema og oppgjør etter selvangivelsesmetoden, men cash i riktig valuta er et tilbakevendende tema. Vi etterlyser Vipps.

Alt gikk jo kjempebra, jo. Åsså SÅ GØY.

Vi må ha vært en noenlunde lydig skare, for vi fikk sågar ros for bra punktlighet.

Og så var det mange, mange takk for denne gangen. En hjertelig avskjed med venner for livet. På gjensyn.